Kontakt oss

Send e-post via meldingsfeltet til høyre.

Du kan også ringe festivalsjef Torolf Kroglund på mobil : 907 27 124

 

(Feltene merket med * må fylles ut)

           

123 Street Avenue, City Town, 99999

(123) 555-6789

email@address.com

 

You can set your address, phone number, email and site description in the settings tab.
Link to read me page with more information.

Forsiden

Et fyrverkeri av et oldebarn

publisert av Geir Werner Hagen

Forfatter, skuespiller og instruktør Joen Bille (70) ga publikum en fabelaktig forestilling på Apotekergaarden torsdag 19. februar, da han fortalte om sin berømte slekt. Danske Bille tok utgangspunkt i sin ferske bok Villa Ibsen. Min mormors hus. En familiekrønike. Boken er utgitt på Gyldendal forlag i Danmark. Mellom 30 og 40 kom for å høre på. Bøkene som Ibsen- og Hamsundagene hadde kjøpt inn, ble revet bort. 

Joen Bille kunne fortelle at det var en svært spesiell opplevelse for ham, da han første gang skulle spille gamle Ekdal i Ibsens Vildanden på Det kongelige Teater i Danmark. Det gikk opp for ham at Ekdal trolig var et portrett av Henrik Ibsens far - og at Bille dermed spilte sin egen tippoldefar. 

Han tegnet et bilde av lidenskapelige personligheter, skuffelser og nederlag, bigami, dødelig sjalusi og økonomisk ruin. Og den store kjærligheten. Han fortalte om to av det 18. århundrets store personligheter, først og fremst den verdensberømte dikteren og dramatikeren Henrik Ibsen, men også hans samtidige Bjørnstjerne Bjørnson. Videre skildret han Henrik Ibsens fars ydmykende fallitt, og hvordan det preget Ibsens forfatterskap. Han understreket Suzannah Ibsens viktige rolle, som dramatikerens viktigste rådgiver. Men han beskrev også hennes store blå øyne og store svarte hår, som på et tidspunkt nådde henne helt ned til anklene. Joen Bille skildret familien Ibsens symbiose, Suzannahs støtte og ekteparets gjensidige kjærlighet, såvel som deres høylytte krangler og diskusjoner.

Da Henrik Ibsen ville la Nora bli i den første versjonen av Et dukkehjem, satte Suzannah foten ned. I tre uker varte krangelen, før forfatteren ga seg. Han lot Nora gå.

Han fortalte om ekteparet Ibsens eneste sønn, diplomaten og statsministeren, den lynende intelligente og kompliserte personligheten Sigurd Ibsen, og hans kjærlighet til og ekteskap med Bergliot Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnsons datter. Bergliot, som var en begavet sanger, og som opptrådte på scener over hele Europa. Det var disse to begavede menneskene som fikk Irene, som senere ble Joen Billes mor.

Kultur er politikk!

publisert av Geir Werner Hagen

Mange har smykket seg med ”Ytringsfrihet” den siste tiden. Men, hvor fritt er det frie ord her på berget - for det frie ordets fremste frontkjempere; forfatterne og journalistene? Og, hva betyr kvalitet og kultur i denne sammenhengen?

Estetikken er etikkens mor.
— Joseph Brodsky

 

Forfatterens ansvar ligger i at man ”eier språket”

På grunn av denne språkmektigheten slipper forfattere lett til i offentligheten, dessverre ofte med lettvintheter forkledd med stort patos og selvhøytidelighet. Men en dyktig poet er ikke nødvendigvis en god samfunnsanalytiker. Poetokratiet er og bør være dødt.

Likevel, ansvaret i å ”eie språket” kan også innebære det positivt motsatte; noe svært verdifullt som til gjengjeld ikke verdsettes nok av samfunnet. Forfatterne kan nemlig gi det ”språkløse”, de tause erfaringene, nettopp et språk. Det er – med et fint ord – det ”kontrære”; det vil si at litteraturen og kunsten kan se virkeligheten og våre vante oppfatninger med et nytt blikk. Eller et mer mangesidig blikk.

Kultur er politikk:

Ikke parti-politikk men det som på overordnet vis driver offentligheten (og dermed vår virkelighetsforståelse og vår identitet) videre, ofte ved å overskride det flertallet ser som allmenne sannheter. Tenk hva vi hadde vært om ikke vi hadde hatt bøker skrevet av: Darwin, Freud, Ibsen, Shakespeare, Voltaire, Marx, Smith, Holberg, Snorre, Herodot og Aristoteles.

Om ikke kultur er politikk, så blir det i alle fall med en slik forståelse noe veldig viktig.

Så hvorfor behandles fremdeles kultur som noe uviktig? Som ”garnityr”. Som ren underholdning eller noe for spesielt interesserte hvitvinsdrikkende tanter? Spesielt her ute i provinsen er dette et problem. Her er dessverre en lang rekke med musikaler, revyer og lanseringsshow den bekreftende regelen, selvsagt med flere gode unntak. Et eksempel er hvordan store statlige subsidier til det regionale fyrtårnet Kilden teater- og konserthus mest resulterer i cover-band i Fjæreheia, musikaler og annen underholdning. Kilden kunne i et tenkt tilfelle heller tilbudt oss innhold som riktignok var underholdende, men også kunne sagt noe viktig om oss og vår tid og kanskje til og med avfødt en god samfunnsdebatt, som hadde tatt oss videre? Teaterscener og kulturhus/litteraturhus ellers i landet greier det jo.

Et annet talende eksempel er hvordan kultur behandles under Arendalsuka. I 2013 ga jeg – og vår festival - bort to programposter som var relevante; stemmerettsjubileet med fire biografer og en oppsetning av En Folkefiende. I fjor var det bortimot ingenting relevant, noe rikspressen med rette kritiserte. Kultur er tilsynelatende ikke viktig i ”de voksnes selskap”. Det er bare nødvendig som ”krydder”, så ikke maten skal smake for tamt…

 Børs og katedral

Har vi – litt mer generelt sett - lagt folkeopplysningstanken ut for salg? Har offentligheten blitt mer børs enn katedral? Har politikken blitt bare kjøp og salg av meninger? Har kulturen blitt krim i alle kanaler, uforpliktende underholdning, musikaler og rosablogger? Og en medieoffentlighet som også setter børs foran katedral, kutter og radbrekker - og glemmer det viktigste; journalistikken? Et akademia som murer seg stadig mer inne i sin egen verden – som en slags priviligert vernet bedrift - og glemmer oss, samfunnet, og vår felles offentlighet? Nåja. Det er nok ikke fullt så ille stelt ennå. Men, dersom offentligheten systematisk bygges ned så blir også brutale og fascistiske trusler mot vår opplyste og frie offentlighet enda farligere. Vi blir lettere å angripe.

Hvem er de som truer? Jo det er de som ikke tåler nettopp kulturens ”mangetydighet”. De som vil ha det enkelt og monotont. Ikke multikultur, ikke stereo, ikke forskjellige meninger. Vi må møte dem med nettopp det de hater; mangfold. For det motsatte av mangfold er enfold.

 Den gode forfatteren og journalisten skriver ikke Historie, men historier – disse historiene gir oss noe annet enn det ene allment godkjente synet.

Man trenger ikke tilhøre ”kultureliten” eller ”den kreative klasse” for å forstå at dette er nødvendig for evnen til kritisk og selvstendig tenking.

Politisk idiot utfordrer

Satt litt på spissen så utfordres det frie ordet i den norske offentligheten fra to fronter: Idiotien og Det politisk korrekte. ”Den politiske idioten” sier noe som flertallet ikke liker, og flertallet møter det med moralisme, med andre ord: det politisk korrekte. Er det faktisk også vi, flertallet, som begrenser det frie ordet? Det var i alle fall en av konklusjonene i Fritt Ords ytringsfrihetsrapport nylig.

Når vi møter ”den politiske idioten” med fordømmende moralisme begrenser vi ikke bare rommet for det frie ordet, men vi begrenser oss selv fra å stille spørsmålstegn ved allmenne vedtatte sannheter. I sannhet ender vi i verste fall da opp med å være de største idiotene selv.

Slik sett er Ibsen-stykket En Folkefiende fremdeles uhyggelig aktuell. For hvem er Doktor Stockmann i dag? Edward Snowden og varslerne som støtes ut av alle gode selskap? Islamkritikeren Arne Tumyr i SIAN som kjemper for friheten til å være med på bibliotekenes nye satsing: ”åpen offentlig debatt”?

 Politikk er kultur

For en god del tiår siden var forfatterne ensbetydende med de intellektuelle og det frie ordets frontkjempere; Arnulf Øverland som satt og skrev i sin hytte her i Lillesand og som karikerte kristendommen så grundig og nådeløst – som ”den tiende landeplage” - at han ble stilt for retten for blasfemi. Agnar Mykle ble dratt for retten for sin ublu litteratur, Jens Bjørneboe likeså. I vår tid ble dette igjen aktuelt da etikkprofessor Paul Leer Salvesen fra Kristiansand for et par år siden ville ha en litteraturens ”vær varsom plakat” for å begrense Karl Ove Knausgård.

Da forfatter og festivalsjef Stig Sæterbakken i 2008 inviterte den kontroversielle historieprofessoren David Irving til Lillehammer litteraturfestival truet selveste Fritt Ord og andre sponsorer, og kjente norske forfattere, med å trekke seg fra hele arrangementet. I ettertid er dette en pinlig påminnelse på hvordan ytringsfrihet ikke var så interessant når det utfordret den kompakte norske enighet. Likeså kan man minne om at partiet Venstre ville begrense den norske avistegneren Finn Graffs karikaturer i 2005, men at de altså etter Charlie Hebdo-hendelsen nylig ropte høyest om karikaturens frihet. Mange norske forfattere (med unntak av blant andre Karl Ove Knausgård) blamerte seg på pinlig vis igjen når Peter Handke nylig fikk Ibsenprisen og motstanderne ville moralisere  heller enn å nyansere. Nå ser pipen kanskje ut til å ha fått en annen låt etter at Charlie Hebdo-hendelsen har kastet nytt lys over tematikken.

Vi kunne sånn sett ha omskrevet Joseph Brodsky-sitatet jeg siterte i innledningen, til: ”Estetikken er etikkens problembarn”. Som får oss til å tenke igjennom samfunnets grenser og begrensninger. Det må selvsagt være noen grenser. Hvis det var en bokstavelig forståelse av ytringsfrihet uten både lovlige og moralske grenser så hadde samfunnet vært ulevelig. Slik sett er empati (solidaritet) kanskje en kjerneverdi, likeså mye som frihet.

Samtidig så er det jo slik at grensene ikke blir tydelige før de overskrides. Mens krimlitteratur, musikaler, rosablogger og underholdning stort sett bare bekrefter bestående orden, presser gjerne stor og/eller viktig litteratur og kunst imot grensene, og av og til forbi. Det blir dermed av stor betydning for samfunnet at man har en kritisk kulturell offentlighet, som kan skille ”skitt og kanel”, men som også kan lose oss på rett spor når vi møter alvorlige utfordringer som samfunn. Debatten etter 22 juli og debatten etter Charlie Hebdo viser viktigheten av det, ved nettopp det faktum at den ikke var god nok…


Lørdag 7 mars arrangerer vi en diskusjon mellom en forfatter og en kulturredaktør som en del av vårt vårprogram. Det er Hilde Sandvik, kulturredaktør i Bergens Tidende, og Birger Emanuelsen, forfatter opprinnelig fra Arendal, som skal diskutere rundt Kultur, Offentlighet og Ytringsfrihet.

Velkommen til Apotekergaarden i Grimstad, klokken 17:00, lørdag 7 mars!


 

Denne teksten er skrevet av festivalsjef Torolf E. Kroglund, som Lørdagskronikk i Agderposten 31.januar.

 

 

 

 

 

 

De store historiene om ondt og godt

publisert av Geir Werner Hagen

Forfatter og redaktør Alf van der Hagen (t.v.) intervjuet forfatter Lars Petter Sveen om hans siste roman Guds barn.

Forfatter og redaktør Alf van der Hagen (t.v.) intervjuet forfatter Lars Petter Sveen om hans siste roman Guds barn.

Jeg var avhengig av å tro på det gode for å klare å skrive denne boka

– Vi forsøker hele tida å skape historier rundt oss, sier forfatter Lars Petter Sveen (33). Selv ville han skrive en historie om de store spørsmålene. Det har han klart, skal vi tro landets kritikere - og forfatter og redaktør Alf van der Hagen, som møtte ham til samtale foran 60 tilhørere på Apotekergaarden i Grimstad onsdag. Guds barn er Sveens tredje roman. Alf van der Hagen kaller romanens språk poetisk og dempet, og innholdet rystende. 

Historien Sveen har skrevet, tar da også utgangspunkt i en av de store historiene i vår kultur, historien om og rundt Jesus. En av karakterene i romanen, den gamle, mannen som holder seg i skyggene, mens lyset faller et annet sted – en skikkelse mange vil si er den inkarnerte ondskapen i Sveens bok – sier et sted i romanen at han vil gi Anna ei historie å høre hjemme i. Anna er en av hovedpersonene i boka. Men hvilken historie skal det bli?

Det onde som lokker
Denne gamle er en skikkelse som går igjen gjennom hele handlingen. Han forsøker å lokke mennesker til det onde, til å gi opp, til plikten, eller til å gå en annen vei. Det er noe forlokkende ved å følge ham, for det er ikke alltid lett å velge det gode. Noen ganger kan det være godt å gi etter, godt å velge det som er i skyggene og finne en historie å høre hjemme i nettopp der, skal vi tro forfatteren, som har villet skrive ei bok om ondt og godt, der det ofte, men ikke alltid, er åpenbart hva som er hva.

To kolliderende historier
– Jeg leste en gang romanen Historien om Pi. Romanen var kanskje ikke så fryktelig god i seg selv, men historien gjorde dypt inntrykk på meg, fortalte Sveen tilhørerne.
– Den handler om en gutt i en båt. I båten er det også en tiger. På slutten av historien forstår vi at tigeren ikke er en tiger, men en mann. Denne mannen tok livet av moren til Pi, for selv å få plass i båten. Det var Pi selv som hadde diktet ham om til en tiger. Slik viser historien menneskets kraft til å skape og omskape en historie for å overleve. Og så har du den andre siden – destruktive historier, slik Det tredje riket ville skape den store tyske historien, som ble andre verdenskrig. Da blir det skummelt, for da er det ikke lenger den enkelte som utfører handlingene, men det store fellesskapet. Disse to historiene støter alltid mot hverandre, det er den evige kampen mellom det onde og det gode.

22. juli
Sveen fortalte at drapshandlingene på Utøya 22. juli sneik seg inn i boka, i form av en fabel som fortelles nettopp av den gamle mannen, han som holder seg i skyggene. Det er et barn som til slutt klarer å gi den gamle motstand, med sin historie om godhet.
– Jeg var avhengig av å tro på det gode for å klare å skrive denne boka, jeg måtte skrive inn det gode, at det seiret over det onde. Men om det gjør det i virkeligheten, vet jeg ikke, sa Sveen til de engasjerte tilhørerne. Det var mange som stilte spørsmål til forfatteren.
Den gamle i boka er ikke Satan selv, så enkelt er det ikke, understreket forfatteren. For hva når handlinger plutselig får en annen drakt, et annet formål. Er de fortsatt gode da, eller onde?
Arrangementet var det første i en serie litterære kvelder som Ibsen- og Hamsun-dagene skal arrangere gjennom året.

Tvil, Tro og Litteraturens kraft

publisert av Geir Werner Hagen

Skjermbilde 2014-12-15 kl. 20.12.15.png

Vi starter 2015 med å annonsere helårsaktivitet. Først ute er en litterær kveld med samtale mellom Alf van der Hagen og Lars Petter Sveen, som har skrevet kanskje årets beste bok i 2014?

Vi starter det nye året med å invitere forfatteren bak dette årets aller beste roman! Lars Petter Sveen, som er nominert til P2-lytternes romanpris og til Ungdommens kritikerpris og som er en åpenbar kandidat til Brage. Til å samtale med ham henter vi landets beste litterære samtalepartner; Alf van der Hagen – som har vært vår faste gjest på scenen med Dag Solstad og Kjell Askildsen, noe som også har resultert i flotte bøker, hvor festivalen er grundig nevnt.

Romanen Guds barn er noe du MÅ få med deg. Det er en sjelden perle. Sveen har brukt de gamle og kjente bibelfortellingene. Satan og det onde er med som tema og som en karakter, selv om han ikke har navn. Men, Jesus er også med i boka. Det handler om tvil, men også om tro. Ja, også om håp og kjærlighet. Den virkelige originale vendingen er når man forstår at disse universale og eksistensielle fortellingene som Sveen forteller også er en kommentar til det unevnelige og vanskelige i 22 juli, Utøya og terroren vi kjenner fra midt-østen som plutselig ble akutt og nærværende også i vårt hjemlige Norge. Guds barn er både en evig og eksistensiell fortelling som både troende og ikke-troende kan forholde seg til, samtidig som det altså også er en av de mest treffende, aktuelle og viktigste samtidsromanene som har utkommet i Norge.

Alf van der Hagen vil samtale med Lars Petter Sveen om dette. Religiøse motiver i litteraturen, det politiske aspektet – hva er det i disse fortellingene; hva er det i denne romanen, som vi er nødt til å forholde oss til. Er det noe i dette som løfter litteraturen, og virkelig viser oss litteraturens iboende kraft!?

Ibsen- og Hamsun-dagene/ Sørlandets litteraturfestival åpner med denne Litterære kvelden for flere litterære kvelder gjennom vinteren og våren. Vi skal også invitere til filmkvelder med gode gamle Hamsun-filmer og vi skal samarbeide med andre festivalaktører i Grimstad, som Kortfilmfestivalen og Skral. Vi ønsker å være en helårsaktør, i tillegg til selve festivaluka som i 2015 blir 5-8 august.

Velkommen til Litterær kveld med Lars Petter Sveen og Alf van der Hagen: Apotekergaarden, Onsdag 7 januar, klokken 19:00. I andre etasje – det innerste rommet. Billettpris: 150 kr.

Det er mulig å kjøpe mat og drikke i baren like ved, i andre etasje.